Job

1 Job fortsatte sin tale:

2 «Så sant Gud lever, Han som har fratatt meg min rett — Den Allmektige, som har gjort min sjel bitter —

3 så lenge mitt åndedrett ennå er i meg og Guds pust er i mine nesebor,

4 skal mine lepper ikke tale ondskap, og min tunge ikke uttale svik.

5 Aldri vil jeg gi dere rett; til jeg dør vil jeg holde fast ved min integritet.

6 Jeg holder fast ved min rettferdighet og slipper den ikke. Så lenge jeg lever, skal min samvittighet ikke anklage meg.

7 Må min fiende bli som den ugudelige og min motstander som den urettferdige.

8 For hvilket håp har den gudløse når han blir hogd ned, når Gud tar hans liv?

9 Vil Gud høre hans rop når nød kommer over ham?

10 Vil han ha sin glede i Den Allmektige? Vil han påkalle Gud til enhver tid?

11 Jeg vil lære dere om Guds kraft; Den Allmektiges veier vil jeg ikke skjule.

12 Sannelig, dere har alle selv sett det. Hvorfor fortsetter dere da med dette tomme snakket?

13 Dette er den ugudelige manns lodd fra Gud — den arv de grusomme får fra Den Allmektige.

14 Om hans sønner blir mange, er de bestemt for sverdet, og hans etterkommere får aldri nok mat.

15 De som overlever ham, skal bli begravet av pest, og deres enker skal ikke gråte over dem.

16 Selv om han samler sølv som støv og hoper opp klær som leire,

17 skal den rettferdige bære det han har lagt opp, og den uskyldige skal dele hans sølv.

18 Huset han bygger er som møllens kokong, som en vaktmanns skur.

19 Han legger seg rik, men gjør det ikke igjen; når han åpner øynene, er alt borte.

20 Redsler innhenter ham som en flom; en storm river ham bort om natten.

21 Østvinden fører ham bort, og han er borte; den feier ham bort fra hans sted.

22 Den kaster seg over ham uten barmhjertighet mens han flykter hals over hode fra dens makt.

23 Den klapper hendene over ham og hvisler ham bort fra hans sted.»