Job

1 Så svarte Job:

2 «Jeg har hørt mye slikt; elendige trøstere er dere alle.

3 Tar deres ordstrøm aldri slutt? Hva driver deg til å fortsette å tale?

4 Også jeg kunne tale som dere om dere var i mitt sted; jeg kunne hopet ord opp mot dere og ristet på hodet av dere.

5 Men jeg ville styrket dere med min munn, og trøsten fra mine lepper ville lindret smerten.

6 Om jeg taler, blir ikke min smerte lindret, og om jeg tier, hvor mye forlater meg da?

7 Sannelig, nå har Han utmattet meg; Du har lagt hele mitt hus øde.

8 Du har grepet meg, og det er blitt et vitne; min avmakt reiser seg og vitner mot meg.

9 Hans vrede har revet meg i stykker og motstått meg; Han skjærer tenner mot meg. Min motstander gjennomborer meg med sine øyne.

10 De sperrer opp munnen mot meg og slår meg hånlig på kinnet; de samler seg alle mot meg.

11 Gud har overgitt meg til urettferdige menn; Han har kastet meg i de ugudeliges hender.

12 Jeg levde trygt, men Han knuste meg; Han grep meg i nakken og sønderbrøt meg. Han har gjort meg til sitt mål.

13 Hans bueskyttere omringer meg. Han gjennomborer mine nyrer uten barmhjertighet og utøser min galle på jorden.

14 Han bryter meg med sår på sår; Han stormer mot meg som en mektig kriger.

15 Jeg har sydd sekkestrie om min hud og lagt mitt horn i støvet.

16 Mitt ansikt er rødt av gråt, og dødsskygge ligger over mine øyelokk.

17 Likevel er det ingen vold på mine hender, og min bønn er ren.

18 Jord, skjul ikke mitt blod; la ikke mitt rop om hjelp finne noe hvilested.

19 Selv nå er mitt vitne i himmelen, og min talsmann er i det høye.

20 Mine venner spotter meg, mens mine øyne utøser tårer til Gud.

21 Å, om et menneske kunne føre sak med Gud slik han gjør med sin neste!

22 For når bare noen få år er gått, skal jeg gå den vei jeg aldri vender tilbake fra.»