Forkynneren

Kapittel 6

Livets forgjeveshet

1 Det finnes et annet onde som jeg har sett under solen, og det hviler tungt over menneskene:

2 Gud gir et menneske rikdom, velstand og ære, så han ikke mangler noe av det hans hjerte begjærer. Likevel lar ikke Gud ham nyte det. I stedet er det en fremmed som nyter det. Dette er forgjeves og en smertefull plage.

3 En mann kan få hundre barn og leve mange år; men uansett hvor lenge han lever, dersom han ikke blir tilfredsstilt av sin velstand og ikke engang får en ordentlig begravelse, sier jeg at et dødfødt barn har det bedre enn han.

4 For et dødfødt barn kommer til i forgjeveshet og går bort i mørke, og dets navn blir skjult i mørke.

5 Selv om barnet verken har sett solen eller kjent noe, har det mer hvile enn den mannen,

6 selv om han skulle leve to ganger tusen år, men ikke får nyte det gode. Går ikke alle til det samme sted?

7 Alt menneskets strev er for hans munn, men hans appetitt blir aldri tilfredsstilt.*

8 Hvilken fordel har da den vise framfor dåren? Hvilken vinning har den fattige som vet hvordan han skal opptre blant mennesker?

9 Bedre er det øyet kan se enn begjærets rastløse vandring. Også dette er forgjeves og jag etter vind.

10 Alt som finnes, ble navngitt for lenge siden, og det er kjent hva mennesket er; men det kan ikke stride med Ham som er sterkere enn det.

11 For jo flere ord, desto mer forgjeveshet — og hvilken vinning har mennesket av det?

12 For hvem vet hva som er godt for et menneske i de få dagene av dets flyktige liv, som det lever som en skygge? Hvem kan fortelle mennesket hva som skal komme etter det under solen?

 

 

Fotnote:
7* Hebraisk: «fylt.»